Ny lov i EU om aktsomhetsvurderinger nærmere vedtakelse

Med dette direktive har vi kommet langt nærmere et lovkrav i EU om at selskaper skal gjennomføre aktsomhetsvurderinger for å identifisere, vurdere og håndtere menneskerettigheter - og miljøskader. I motsetning til vår egen Åpenhetslov som adresserer grunnleggende menneskerettigheter og anstendig arbeid, har EU også tatt inn miljøaspektet. I tillegg gjelder andre betingelser for hvilke virksomheter som omfattes av direktivet.FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter er gjennomgående inkorporert i teksten.

Kravene til hva som må til for å oppfylle direktivet er ikke ulike kravene i Åpenhetsloven. Virksomheter må gjennomføre aktsomhetsvurderinger knyttet til menneskerettigheter (og miljø) når det gjelder egen virksomhet, datterselskaper, sine og verdikjeder. Aktsomhetsvurderinger må integreres i styringssystemet, og man må identifisere, prioritere, redusere, utbedre, samt bringe til opphør og minimere omfanget av potensiell og faktisk negativ påvirkning på menneskerettigheter (og miljø). I tillegg er virksomheter forventet å gjennomføre «grievance mechanisms», et begrep som ikke har noen god oversettelse til norsk, men som i korthet betyr å opprette eller delta i en mekanisme for at ofre kan stille krav og få sin situasjon forbedret. Videre må virksomheter overvåke og verifisere effektiviteten av tiltak som treffes, kommunisere offentlig om deres tilbørlige aktsomhet og engasjere seg med berørte parter gjennom hele denne prosessen. Virksomheter bør iverksette hensiktsmessige tiltak for å gjennomføre meningsfylt kontakt med berørte interessenter, noe som muliggjør reell samhandling og dialog i deres prosess for aktsomhetsvurderinger.

Europaparlamentet oppdaterer begrunnelsen for direktivet med den siste utviklingen: “In the current geopolitical situation arising from Russian aggression in Ukraine, the energy crisis, the continuing fallout from COVID-19 and attempts to maintain and strengthen the security of the agri-food chain, the private sector could help promote sustained, inclusive and sustainable economic growth, while avoiding the creation of imbalances on the internal market.”’

Hvor langt må man gå? ‍

Som også Åpenhetsloven, stiller EU-direktivet krav til at aktsomhetsvurderinger skal omfatte egen virksomhet, datterselskaper og leverandørkjeden helt ned til siste inputfaktor: “[a]dverse human rights, and environmental impacts occur in companies’ own operations, subsidiaries, products, services, and in their value chains, in particular at the level of raw material sourcing, manufacturing, or at the level of product or waste disposal. In order for the due diligence to have a meaningful impact, it should cover human rights, and environmental adverse impacts generated throughout the life-cycle of production and sale and waste management of product or provision of services, at the level of own operations, subsidiaries and in value chains.” 

Videre uttales at: “The value chain should cover activities related to the production, distribution and sale of a good or provision of services by a company, including the development of the product or the service and waste management of the product as well as the related activities of business relationships of the company. It should encompass the activities of a company’s business relationships related to the design, extraction, manufacture, transport, storage and supply of raw material, products, parts of products, as well as the sale or distribution of goods or the provision or development of services, including waste management, transport and storage, excluding the waste management of the product by individual consumers.”

Allerede i innledningen (preamble) blir spørsmålet om forretningsforbindelser omhandlet: “In some situations once products are sold or distributed by a business relationship, companies may have diminished ability to monitor impacts in order to take reasonable steps to prevent or mitigate them. In such situations, identifying actual and potential impacts and taking preventive or mitigating actions will be important prior to and at the point of initial sale or distribution, and in follow up or ongoing interactions with those business relationships when such impacts are reasonably foreseeable or when notified of significant impacts through the notification procedure.”

Hvilke virksomheter omfattes? ‍

Direktivet viser til at “[C]ompanies with more than 250 employees on average and a worldwide net turnover exceeding EUR 40 million in the financial year preceding the last financial year or companies which are the ultimate parent company of a group that had 500 employees and a net worldwide turnover of more than 150 million in the last financial year for which annual financial statements have been prepared should be required to comply with due diligence.”

For utregningen er det videre uttalt at terskelverdiene “include the number of employees and turnover of a company’s branches, which are places of business other than the head office that are legally dependent on it, and therefore considered as part of the company, in accordance with EU and national legislation.” “Temporary agency workers and other workers in non-standard forms of employment should be included in the calculation of the number of employees in the user company.”

Direktivutkastet får også anvendelse på virksomheter i tredjestater “which generated a net turnover of at least EUR 40 million in the Union in the financial year preceding the last financial year or companies which are the ultimate parent company of a group that had 500 employees and a net worldwide turnover of more than 150 million and at least 40 million was generated in the Union in the last financial year for which annual financial statements have been prepared.”‍

Tilknytningskrav til negativ påvirkning

Direktivutkastet fanger opp de tre formene for tilknytning som finnes i FNs veiledende prinsipper. Enn virksomhet kan forårsake en negativ innvirkning der dets aktiviteter alene er tilstrekkelige til å resultere i en negativ innvirkning. En virksomhet kan bidra til en negativ innvirkning dersom dets egne aktiviteter, i kombinasjon med andres, forårsaker en innvirkning, eller at virksomheten forårsaker, legger til rette for eller insentiverer et annet foretak til å forårsake en negativ innvirkning. Bidraget må være betydelig, det vil si at det ikke inkluderer mindre eller bagatellmessige bidrag. Vurdering av bidragets vesentlige karakter og forståelse når virksomehetens handlinger kan ha forårsaket, tilrettelagt eller gitt et annet foretak insentiv til å forårsake en negativ innvirkning, kan innebære vurdering av flere faktorer. Flere faktorer kan tas i betraktning, herunder i hvilken grad et selskap kan oppmuntre til eller motivere en negativ innvirkning fra en annen enhet, dvs. i hvilken grad aktiviteten økte risikoen for at virkningen inntreffer, i hvilken grad en virksomhet kunne eller burde ha visst om den negative virkningen eller potensialet for negativ påvirkning,  dvs. graden av forutsigbarhet, og i hvilken grad noen av dens aktiviteter faktisk reduserte den negative virkningen eller reduserte risikoen for at virkningen inntraff. Kun at en forretningsforbindelse eller virksomhet eksisterer, som skaper de generelle vilkårene for at det er mulig atkadevirkninger inntreffer, bør ikke i seg selv utgjøre et bidragsforhold. Den aktuelle aktiviteten skal øke risikoen for negativ påvirkning vesentlig. En virksomhet kan også være direkte forbundet med en påvirkning, hvis det er en sammenheng mellom den negative virkningen og selskapets produkter, tjenester eller operasjoner gjennom et annet forretningsforhold. Dette gjelder selv om virksomheten verken har forårsaket eller bidratt til virkningen, feksempelvis det tilfellet Telenor støtte på medoppføring av telefonmaster i Myanmar, se sak Telenor vs CSJA ved Norges Kontaktpunkt for OECD. "Direkte forbundet med" er ikke definert av et direkte forretningsforhold. En direkte tilknytning bør heller ikke innebære at ansvaret flyttes fra forretningsforholdet og forårsaker en negativ innvirkning på selskapet det har tilknytning til.

Hvordan prioritere?‍

Tilnærmingen til prioritering av tiltak følger FNs veiledende prinsipper. Dersom selskapet ikke kan forebygge, bringe til opphør eller redusere alle identifiserte og vurderte skadevirkninger, bør det tillates å prioritere i hvilken rekkefølge det treffer egnede tiltak basert på alvorlighetsgraden og sannsynligheten for skadevirkningen. I tråd med de relevante internasjonale rammeverkene bør alvorlighetsgraden av en negativ virkning vurderes på grunnlag av skadevirkningens omfang og uopprettelige karakter, idet det tas hensyn til alvorlighetsgraden av en negativ virkning, herunder antallet individer som blir eller vil bli berørt, dens irreversibilitet og grensene for evnen til å gjenopprette virkningen for berørte individer eller miljøet til en situasjon som tilsvarer deres situasjon før virkningen. Når de mest alvorlige og negative konsekvensene er adressert, bør selskapet ta opp mindre alvorlige og mindre sannsynlige skadevirkninger.

Det er spesifikt uttrykt at: “Companies should prioritise impacts on the basis of severity and likelihood. The degree of leverage a company has over a business relationship is not relevant to its prioritisation decisions or processes. However, the degree of leverage can influence the appropriate measures that a company chooses to adopt in order to effectively mitigate and/or prevent impacts associated with business partners.”‍ ‍

Prosessen i EU

EU-kommisjonen la frem sitt forslag til utkast 23.februar 2022. I november 2022 vedtok EUs medlemsland sitt standpunkt til direktivutkastet.

25. april 2023 stemte Europaparlamentets juridiske komité (JURI) for å vedta en rapport inkludert oppdatert utkast til tekst for EU-kommisjonens forslag til direktiv om aktsomhetsvurderinger knyttet til bærekraft. 

1. juni 2023 godkjente Europaparlamentet sin forhandlingsposisjon for et Corporate Sustainability Due Diligence Directive.‍